Nå er jeg tilbake. Rett og slett, haha. Nå er august kommet, og jeg ska begynne
på økonomi og administrasjon ved Hint på Steinkjer, gleder meg veldig! Og
Emanuel begynner da i barnehagen. Har gruet meg lenge til det. Han er lille
prinsen min, og jeg vil fortsette og være med han hver dag, hele tiden. Men det
skjønner jo jeg også at jeg ikke kan. Det er viktig både for min og hans framtid
at jeg kan forsørge oss. For jeg kommer aldri til å gå på sosialen. For ordens
skyld: Er ikke det at jeg ser ned på de som går på sosialen, alle har
forskjellige grunner til det. Jeg har bare tatt et valg at jeg vil kunne stå på
mine egne ben og klare meg, klare oss.
Emanuel begynner
ikke i barnehagen før på Tirsdag, men vi begynte idag med påvenning. Vi var der
i 2 timer, og spiste lunch og lekte og koste oss. Emanuel stor trivdes med alle
lekene og det nye stedet som var veldig morro å utforske. Tror dette kommer til
å gå helt fint, personalet ved barnehagen er helt fantastisk. Ene
barnehagetanten Toril er hun som kommer til å være sammens med de minste, ikke
alene selvsagt. De har et ufattelig bra opplegg der som gir meg som mor en
trygghet som er en nødvendighet å ha. De skriver ned alt om barnet,som de
trenger å vite når han er der, f.eks om han spiser brød med skorpe, hva han
drikker, når han sover, og generelt hva
barnet er
vant til for å få det mest mulig likt som hjemme. Er jo en trygghet for de
såklart. De skriver også ned hvor mye de får i seg mens de er der daglig av
vann/drikke, frukt, mat osv. Ble 100% overbevist om at jeg valgte rette
barnehagen!
Vi skal tilbake dit imorgen, da skal han
sove duppen sin der, jeg skal ha samtale med Toril om Emanuel, også skal
Emanuel være der
litt alene. Kanskje en time og det i
det heletatt blir så mye. På mandag er det barnehage start, men jeg begynner
ikke på skolen før tirsdag, så det blir tatt som en påvenningsdag det også. Da
skal han få være der fra morgen av og i noen timer. For på tirsdag blir det jo
"ordentlig" barnehage. De sa også at de sender mld eller ringer om det er noe,
de lagrer nr på sin egen mobil slik at de har de uansett, og sender også mms
bilder noen ganger. De tar en del bilder, så hvert år får foreldrene en CD med
bilder av barnet, og en hefte om ungene gjennom året. De er så dyktige!!:) Og
selvfølgelig julegaver osv som ungene lager selv!
Emanuel
skal begynne i samme barnehage som Maria, datra til Ina (
www.fruktiis.blogg.no), de er jo kjærester fra før, så
sikkert bra for de og ha hverandre der. Selv om de er så små så kjenner de jo
igjen kjente fjes og kjenner nok en trygghet bare i det. Samme blir det nok med
Toril også, men forventer ingenting den første uka. Emanuel er jo veldig sosial
og glad i kos, mennesker og generelt alt som dagen har å tilby, så er ikke i
tvil lengre om at han har godt av dette. Møte nye barn, leke, tjorre og baare
kose seg hver dag. Og selvfølgelig eekstra mammakos etter barnehagen og i
helgene. Det blir sikkert godt når rutinen med barnehagen er igang. Da får jeg
jo gjort unna en god del ærend, sånn som å gå i butikken og handle mat, gjøre
lekser, uansett hva det skal være. Klarer bare ikke helt å forestille meg det
enda.
Det beste er jo at barnehagen er 100m unna skolen
min, så jeg kan komme løpende uansett hva. Noe jeg skal prøve å unngå om det
ikke er noe viktig selvsagt.
Føler dette innlegget ble så
fryktelig langt, men akkurat dette her er noe som opptar en stor del av
hverdagen min akkurat nå. Jeg klarer ikke å slå til ro med at Emanuel skal være
borte fra meg hver dag. Jeg gruer meg som presten som pisser i motvind. Har en
skikkelig klump i magen. Får jeg høre at Emanuel har kalt noen mamma der så er
det slutt, finito, punktum finale. Da er barnehagetiden hans slutt for et år.
Tar han med meg hjem, legger meg i sengen sammen med han og står aldri opp
igjen. Toril har jobbet i barnehagen i 13 år og hun hadde aldri opplevd det, men
det er et realt skrekkscenario for meg. Føler jeg bretter ut personlige ting her
nå, men jeg må bare få rablet det ned. Ina ligger og sover så kan ikke ringe
henne heller. Jeg var helt fin idag, nå er jeg ødelagt av nerver.
Kan man
vri tilbake tiden, og få året på nytt?
Høres sikkert ut som en pingle nå, og det er jeg
nok også. Men jeg har bare Emanuel. Har ingen mann jeg kan snu meg til i sånne
stunder, har ingen å dele overgangen med. Og Emanuel har bare meg. Oss<3
Tiden går så alt for fort...